Etter konserten ventet jeg på Emily ved scenen.
Hun var redd for hvordan jeg kom til å reagere.
Det kunne jeg se.
— Hvorfor fortalte du meg det ikke?
Hun senket blikket.
— Fordi du ville ha prøvd å stoppe meg.
Svaret hennes gjorde vondt.
Og sannsynligvis hadde hun rett.
Jeg hadde alltid vært så opptatt av håret hennes.
Jeg tok bilder av det.
Jeg ordnet det.
Jeg fortalte alle hvor utrolig vakkert det var.
Uten å være klar over det hadde jeg kanskje fått henne til å føle at en del av skjønnheten hennes tilhørte meg.
Da fortalte Linda meg hele historien.
Noen dager tidligere hadde Sophie fått vite at hun skulle gjennom en medisinsk behandling som kunne føre til at hun mistet håret.
Hun hadde grått foran Emily.
Ikke først og fremst fordi hun kom til å miste håret.
Men fordi hun var redd for hvordan andre ville se på henne.
Emily hadde tatt avgjørelsen med en gang.
Linda hadde først nektet.
— Moren din kommer til å drepe meg.
Emily hadde svart:
— Det er mitt hår, bestemor.
Så hadde Linda fulgt henne til en salong som var spesialisert på hårdonasjon.
Håret var blitt klippet i lange fletter som skulle gis bort.
Emily hadde ikke mistet noe i en impulsiv handling.
Hun hadde valgt det selv.
Jeg satte meg på kne foran henne.
— Jeg er lei meg.
— Hvorfor?
— Fordi det første jeg spurte om da jeg så deg, var: «Hvem gjorde dette mot deg?»
Jeg strøk forsiktig over det korte håret hennes.
— Jeg tenkte ikke engang på at det kunne være du som hadde bestemt deg.
Emily smilte svakt.
— Liker du det?
Jeg lo gjennom tårene.
— Jeg lærer.
Hun begynte å le.
Så holdt jeg henne tett inntil meg.
Noen måneder senere hadde håret hennes allerede begynt å vokse ut igjen.
Men noe annet hadde forandret seg langt mer.
Meg.
Jeg sluttet å snakke om datterens skjønnhet som om den var avhengig av det som hang ned til livet hennes.
For den kvelden, på den scenen, viste min tolv år gamle datter meg noe jeg burde ha forstått lenge før.
Håret hennes hadde alltid vært vakkert.
Men det vakreste ved Emily hadde aldri vokst på hodet hennes.
