Jeg sov nesten ikke hele natten.
Om og om igjen så jeg gjennom opptaket fra kameraet.
På skjermen var det tydelig synlig hvordan naboen min rundt klokken to om natten klatret over det lave gjerdet.
Med arbeidshansker på.
Med en stor plastbeholder i hendene.
Han plukket metodisk eplene fra treet.
Brakk greinene.
Deretter spredte han fruktene utover hele hagen min.
Tidspunktet for opptaket.
Datoen.
Ansiktet hans.
Alt var helt tydelig synlig.
Da morgenen begynte å gry, hadde jeg allerede skrevet ut bildene.
Lagret videoen på flere minnepinner.
Og gjort klar en mappe med dokumenter.
Men i stedet for å gå rett til politiet, bestemte jeg meg først for å gjøre én ting til.
Jeg ringte lederen for huseierforeningen.
Og ba om at det skulle holdes et ekstraordinært møte rett utenfor huset mitt.
Klokken ni om morgenen samlet flere naboer seg ved gjerdet.
Lederen kom.
Inspektøren som tidligere hadde undersøkt epletreet mitt, møtte også opp.
Og selvfølgelig dukket naboen min opp.
Han holdt fortsatt en kaffekopp i hånden.
— Hva nå? — hånte han. — Skal dere klage på vinden?
Jeg slo rolig på den store TV-en jeg hadde tatt med ut på verandaen og koblet til den bærbare datamaskinen.
— Nei.
Jeg vil bare vise alle som er her, noe.
Opptaket dukket opp på skjermen.
Først så man en mørk gate.
Så kom han inn i bildet.
I flere minutter sa ingen et eneste ord.
Alle sto stille og så på hvordan mannen plukket epler, brøt greiner og med vilje kastet avlingen rundt på eiendommen min.
Da videoen var ferdig, senket en fullstendig stillhet seg over oss.
Lederen vendte seg sakte mot ham.
— Har De noe å forklare?
Mannen lo nervøst.
— Dette…
Dette er redigert.
Jeg tok rolig frem den andre minnepinnen.
— Her er opptaket fra et annet kamera.
Så viste jeg frem den tredje.
— Og dette er fra kameraet til naboen på andre siden av gaten, som vennlig lot politiet få tilgang til det i morges.
Ansiktet hans forandret seg øyeblikkelig.
Han forsto det.
Det var ikke lenger mulig å nekte.
En time senere kom politiet.
De opprettet saken.
Undersøkte det skadede treet.
Tok bilder.
Senere beregnet en takstmann skadene.
Brukne greiner.
Ødelagte blomsterbed.
Ødelagt avling.
Kostnadene for å restaurere treet.
Den totale summen viste seg å være betydelig høyere enn naboen min hadde forventet.
Men historien sluttet ikke der.
Noen dager senere kom det frem at han allerede tidligere hadde hatt konflikter med andre naboer.
Det fantes flere klager.
Skadede gjerder.
Ødelagte blomsterbed.
Ulovlig adgang til andres eiendommer.
Videoen min ble det siste beviset som manglet.
Huseierforeningen ga ham en bot.
Retten påla ham å betale full erstatning for skadene han hadde forårsaket.
I tillegg måtte han betale for tjenestene til en profesjonell arborist som brukte flere måneder på å redde og gjenopprette epletreet.
Høsten året etter blomstret treet igjen.
Det kom enda flere epler på greinene.
Det var da jeg bestemte meg for å arrangere en liten høstfest.
Jeg inviterte alle naboene.
Barna.
Vennene.
Vi bakte eplekaker sammen.
Lagde sider.
Delte ut epler til alle som ønsket.
Den eneste personen som ikke var blant gjestene, var min tidligere nabo.
Noen uker før festen solgte han huset og flyttet.
Rett før han dro, kom han uventet bort til meg.
Han sto stille lenge.
Så sa han lavt:
— Jeg trodde De kom til å lage en stor scene.
Jeg smilte.
— Scener forandrer sjelden mennesker.
Men sannheten forandrer alt.
Han senket blikket.
— Unnskyld.
Jeg så på epletreet, der greinene igjen var dekket av frukt.
— Dette treet overlevde sykdommen til mannen min.
Det overlevde tapet av ham.
Det overlevde også Deres sinne.
Det viste seg å være sterkere enn De trodde.
Han svarte ikke.
Han bare gikk.
Noen ganger prøver mennesker å ødelegge det som minner andre om kjærlighet.
Men ekte minner dør ikke av ødelagte greiner.
De fortsetter å vokse.
Og hver høst bærer de igjen frukt.
