Théodora lukket døren til kontoret forsiktig bak seg.
Andréas sto foran henne.
— Mamma … hvorfor sa Lydia at dette huset skulle bli hennes?
Théodora la telefonen på skrivebordet.
— Hør.
Hun satte på opptaket.
Lydias stemme fylte rommet.
— Etter bryllupet skal Andréas signere. Da vil moren hans ikke kunne forhindre noe lenger.
Ansiktet til sønnen hennes mistet fargen.
— Signere hva?
Théodora åpnet safen som var skjult bak en bokhylle.
Hun tok ut flere dokumenter.
— Denne eiendommen tilhører et familieselskap. Og jeg eier alle aksjene.
Andréas ble stående målløs.
Han hadde vokst opp her, men moren hadde alltid fortalt ham at han først skulle arve alt etter hennes død.
— Lydia tror at du allerede eier den, fortsatte hun.
— Hvorfor?
— Det er nettopp det jeg gjerne skulle ha visst.
De bestemte seg for ikke å avsløre noe med det samme.
Under mottakelsen ba Andréas diskret Lydia om å vise ham dokumentene hun ønsket at han skulle signere etter bryllupet.
Hun nølte.
Deretter rakte hun ham en mappe og hevdet at den bare handlet om å ordne deres felles økonomi.
Théodora tok bilder av dokumentene.
Advokaten hennes bekreftet mistankene deres noen minutter senere.
Mappen inneholdt en svært omfattende fullmakt.
Når den først var signert, ville Lydia kunne opptre på vegne av Andréas i flere økonomiske transaksjoner.
Men det mest alarmerende dokumentet gjaldt selve boligen.
Lydia hadde allerede utarbeidet en søknad om overføring av eiendomsretten.
Théodoras underskrift sto nederst på siden.
Den var falsk.
— De har forfalsket underskriften min, hvisket Théodora.
Andréas ble likblek.
Han ville konfrontere forloveden sin umiddelbart.
Moren stanset ham.
— Ikke ennå.
Hun gikk tilbake ut i hagen.
Klærne hennes var skiftet, men håret var fortsatt fuktig.
Gjestene ble stille da hun viste seg.
Lydia kom bort til henne med et nervøst smil.
— Théodora, jeg vil gjerne beklage denne misforståelsen.
— En misforståelse?
— Jeg visste ikke at De var moren til Andréas.
Théodora så lenge på henne.
— Det er nettopp det som er problemet.
Hun tok et glass som sto på et bord.
— Du tror at et menneskes verdighet avhenger av navnet deres, klærne deres eller hvor mye penger de har på konto.
Lydia ble blek.
Moren hennes blandet seg inn.
— Vi kan ordne dette som en familie.
— Absolutt.
Théodora gjorde tegn til advokaten sin, som ventet i nærheten av huset.
Han kom bort med mappen.
— La oss da begynne med denne forfalskede underskriften.
Stillheten senket seg umiddelbart.
Andréas så på Lydia.
— Ville du virkelig at jeg skulle signere dette etter bryllupet vårt?
— Moren din prøver å ødelegge forholdet vårt!
— Svar meg.
Lydia forble taus.
Moren hennes forsøkte å forlate hagen.
To tjenestemenn, som advokaten diskret hadde tilkalt, ventet allerede ved porten.
Etterforskningen som fulgte, avslørte at de to kvinnene hadde opparbeidet seg betydelig gjeld.
De hadde oppdaget den virkelige verdien av Théodoras formue flere måneder tidligere.
Ekteskapet skulle gjøre det mulig for dem gradvis å få tilgang til familiens eiendeler.
Lydia hadde aldri forestilt seg at den eldre kvinnen i forkleet som hun hadde ydmyket, var nettopp den personen hvis rikdom hun hadde begjært.
Andréas brøt forlovelsen.
Men Théodora betraktet ikke dette som en seier.
— Jeg beklager at jeg ikke gjennomskuet hvem hun var, sa han til henne noen dager senere.
Moren ristet på hodet.
— Det som bekymrer meg mer, er at du ikke visste hvordan hun behandlet mennesker når hun trodde at de ikke hadde noe å tilby henne.
Andréas glemte aldri den setningen.
Théodora tok vare på opptaket.
Ikke for å høre på ydmykelsen igjen.
Men for å huske det nøyaktige øyeblikket da Lydia avslørte sin sanne karakter.
For det er lett å respektere noen når man kjenner til hvilken makt de har.
Et menneskes sanne natur viser seg ofte i måten det behandler dem det tror er forsvarsløse.
Hun kalte henne en tigger … uten å vite at hele eiendommen tilhørte henne
