Da jeg sto ved den lille kisten til datteren min, forsto jeg for første gang hva ekte ensomhet føltes som. Det var i det øyeblikket jeg innså at min egen søster mente ballonger var viktigere enn begravelsen hennes.
Nancy var sju år gammel.
Ulykken hadde skjedd åtte dager tidligere.
Sju.
Presten uttalte navnet hennes lavt, som om han var redd selv taket i kirken skulle knuse under vekten av det.
Jeg holdt hendene hardt sammen foran meg, fordi jeg visste at hvis jeg rørte den glatte trekisten én gang til, ville jeg aldri klare å slippe den igjen.
Naboene fylte kirkebenkene.
Læreren til Nancy satt på første rad.
TO POLITIBETJENTER STO STILLE BAK I KIRKEN MED LUENE I HENDENE.
Nancys bestevenninne holdt en solsikke med skjelvende fingre.
Familien min kom ikke.
Verken moren min.
Eller fetterne og kusinene mine.
Ikke Rosie heller.
Likevel fortsatte jeg å se mot døren igjen og igjen, mens jeg håpet at hun skulle storme inn i siste liten.
At hun gråtende og andpusten skulle be om unnskyldning.
Men hun kom ikke.
Etter begravelsen ble jeg stående lenge ved graven til Nancy.
Presten gikk stille bort uten et ord.
Naboen vår, Mrs. Calder, presset en varm gryterett inn i hendene mine.
– Lover du meg at du spiser litt, Cassie?
– Jeg lover. Takk.
Hun klemte hånden min.
– Ring meg hvis du trenger noe. Jeg mener det. Den lille jenta kommer til å bli savnet så utrolig mye.
JEG KLARTE BARE Å NIKKE.
Da jeg kom hjem, satte jeg maten på kjøkkenbenken og ble stående urørlig midt på kjøkkenet.
Nancys regnbuemagneter hang fortsatt på kjøleskapet.
Skoene hennes sto ved døren, som om hun kunne komme løpende inn når som helst.
Til slutt begynte jeg å snakke høyt fordi stillheten var uutholdelig.
– Så du hvor mange solsikker de tok med til deg, Nance? Du ville ha elsket dem …
Lyden av vannkokeren fikk meg til å skvette.
Jeg laget to kopper te.
Av gammel vane.
Telefonen begynte plutselig å ringe.
Et øyeblikk håpet jeg det var mamma.
At hun endelig hadde bestemt seg for å si noe.
Men det var Rosie.
Stemmen hennes var altfor munter.
Altfor lett.
Som om vi levde i helt forskjellige verdener.
– CASS, DU HØRES SÅ SLITEN UT! JEG VILLE BARE SI AT VI FLYTTET INNFLYTTINGSFESTEN TIL I DAG. TIMINGEN ER JO PERFEKT. DU VET HVOR VANSKELIG DET ER Å SAMLE ALLE.
Hånden min ble helt nummen rundt telefonen.
Jeg husket nøyaktig hvordan hun en uke tidligere hadde presset på:
«Kjør Maple Road, det går mye fortere, Cassie!»
Jeg hadde ikke engang rukket å pakke ferdig matpakken til Nancy.
– Det var begravelsen til Nancy i dag.
Det ble stille noen sekunder.
Så fortsatte Rosie akkurat som før.
– CASSIE, DETTE ER DET FØRSTE HUSET MITT. DU VET HVOR MYE DET BETYR FOR MEG. FOLK HAR ALLEREDE KOMMET MED GAVER. DU KAN VEL IKKE FORVENTE AT JEG SKAL AVLYSE ALT BARE FORDI—
– Fordi datteren min døde?
Rosie sukket tungt.
– Du gjør alt så dramatisk. Nancy døde. Er du sjalu fordi det endelig skjer noe fint i livet mitt også?
Jeg klemte telefonen hardere.
– Sjalu?
– Jeg kom ikke i begravelsen fordi jeg hadde ting å gjøre. Folk regnet med meg. Kan du ikke bare være glad på søsterens vegne én eneste gang? Jeg bygger opp livet mitt!
– Og jeg begravde barnet mitt i dag.
STEMMEN HENNES BLE KALD.
– Og jeg kjøpte mitt første hus. Hvor lenge har du tenkt å bruke Nancys død hver gang noe bra skjer med noen andre?
Beina mine sviktet.
Jeg sank ned på en stol.
– Er mamma der? – spurte jeg stille.
– Hun dro nettopp. Hun tok med sjokoladekake til lunsjen. Alle spør forresten om du kommer.
Jeg svelget gråten.
– Kanskje jeg kommer.
ROSIES STEMME BLE LETTERE.
– Bra. Bare prøv å være litt positiv, ok?
Før hun rakk å si mer, la jeg på.
Deretter sto jeg lenge foran speilet og så på meg selv.
– Jeg skal ikke skrike. Jeg skal ikke bryte sammen. Men jeg skal se henne i øynene.
Rosies nye hus lå innerst i en stille blindvei.
Grønne og gullfargede ballonger vaiet ved postkassen.
Latteren kunne høres helt ut i gaten.
FOLK BAR GAVER INN I HUSET.
Nancy elsket grønne ballonger.
Jeg holdt nesten på å kollapse av den tanken, men fortsatte å gå.
En kvinne fra bokklubben tok tak i armen min.
– Cassie … jeg trodde ikke du kom.
Jeg prøvde å smile.
– Ikke jeg heller.
Rosie åpnet døren før jeg rakk å banke på.
ET ØYEBLIKK SÅ HUN OVERRASKET UT.
Så tvang hun fram et falskt smil.
– Du kom.
– Vi må snakke – sa jeg. – Du la innflyttingsfesten til samme dag som begravelsen til datteren min.
Rosie så raskt rundt seg.
– Ikke si det så høyt! Hvis du lager en scene, skal jeg fortelle alle at du er ustabil. Mamma valgte meg framfor deg også.
– Jeg kommer ikke til å hviske om barnet mitt.
– Du ødelegger stemningen, Cassie.
HUN DRO MEG INN I GANGEN.
– Slutt å få alt til å handle om deg.
– Det var du som gjorde det til å handle om deg – svarte jeg. – Du la festen din til dagen jeg begravde datteren min.
Rosie pustet skarpt ut.
– Været var perfekt i dag. Jeg kommer ikke til å sette livet mitt på pause bare fordi du faller fra hverandre.
– Hun var sju år gammel.
Rosies lepper strammet seg.
– Og jeg er trettito. Folk er her for min skyld.
Jeg så rett på henne.
– Si det da. Si at ballongene var viktigere.
Stemmen hennes skar gjennom gangen.
– Du bruker sorgen din som et kostyme! Ta deg sammen!
Rommet ble plutselig helt stille.
Alle hadde begynt å følge med.
Neil, mannen til Rosie, sto bakerst i stuen med et glass i hånden.
– Rosie … kanskje vi burde ta dette ute – sa han lavt.
– IKKE NÅ, NEIL!
– Cassie fortjener ett eneste øyeblikk.
Jeg så på ham.
– Visste du om dette?
Skylden sto tydelig i ansiktet hans.
– Ja.
Rosie stivnet med én gang.
– Neil … ikke gjør dette.
HAN SATTE FRA SEG GLASSET.
– Kan alle høre etter et øyeblikk?
Samtalene døde ut.
– De fleste av dere vet at Nancy døde i en bilulykke forrige uke. Men det dere ikke vet, er at Cassie egentlig aldri skulle ha kjørt på den veien.
Rosie ble likblek.
– Slutt.
Nå runget stemmen til Neil gjennom rommet.
– Rosie presset Cassie til å kjøre Nancy gjennom byen fordi vi fortsatt måtte gjøre ferdig forberedelsene til denne festen. Det var Rosie som sa at hun skulle ta Maple Road, selv om det var veiarbeid der.
JEG LUKKET ØYNENE.
– Rosie sa: «Det går bare noen minutter raskere.» Som om de minuttene betydde mer enn sikkerheten deres.
Hendene til Rosie begynte å skjelve.
– Det er ikke sant!
Neil stoppet ikke.
– Du ba Cassie om å kjøre Nancy og samtidig hente de dyre lampene til soverommet vårt. Alt sammen på grunn av denne innflyttingsfesten.
Noen gispet høyt.
– Herregud …
– OG ETTER ULYKKEN, – FORTSATTE NEIL – BA DU MEG LA FOLK TRO AT DET VAR CASSIE SOM VALGTE Å KJØRE DEN VEIEN I UVÆRET.
Stemmen til Rosie sprakk.
– Det var en ulykke. Sånt skjer.
Jeg så på henne.
– Men det var du som satte alt i gang, Rosie. Og så lot du meg sitte igjen med skylden.
Neil trakk pusten dypt.
– Jeg burde ha sagt noe mye tidligere. Jeg er lei for det, Cassie.
Så vendte han seg mot gjestene.
– FESTEN ER OVER. ALLE SAMMEN KAN DRA HJEM.
Ingen beveget seg først.
Så begynte folk sakte å samle sammen gavene sine.
Rosie grep tak i dørkarmen.
– Nei … vær så snill …
Neil snudde seg ikke engang.
– Jeg nekter å leve i løgn lenger.
En av kusinene våre tok et skritt fram.
– ROSIE … ER DETTE SANT?
Rosie stirret ned i gulvet.
– Jeg ville bare at alt skulle bli perfekt …
– Du tenker aldri på andre enn deg selv! – ropte noen.
Rosie så plutselig på meg.
– Hvis du lar dem legge skylden på meg for dette, Cassie … kommer mamma aldri til å snakke med deg igjen.
Fra kjøkkenet hørtes en kvinne hviske:
– Hvem i all verden arrangerer fest samme dag som niesen sin begravelse?
EN ANNEN KVINNE SA DET RETT UT:
– Vi vil ikke ha slike mennesker i nabolaget.
Rosie rettet ryggen fornærmet.
– Jeg har faktisk mitt eget liv også! Hva forventer dere? At jeg skal forsvinne hver gang noe trist skjer Cassie?
Jeg gikk nærmere henne.
– Rosie … da du ringte meg, sto jeg på kjøkkenet mitt med en gryterett og en tom stol ved bordet. Jeg hadde nettopp begravd datteren min. Jeg hadde fortsatt jord under neglene fra kirkegården.
Usikkerhet blinket endelig i øynene hennes.
– Jeg trodde bare … kanskje du trengte noe som kunne distrahere deg.
– SMERTEN BLIR IKKE MINDRE BARE FORDI VI LATER SOM OM DETTE IKKE HAR SKJEDD.
Stemmen til Neil skalv.
– Cassie mistet datteren sin … og du klarte til og med å gjøre dette til noe som handlet om deg.
Armene til Rosie sank ned langs sidene.
Plutselig virket hun mindre.
Eldre.
Neil plukket opp nøklene sine.
– Cassie … du trenger ikke gå gjennom dette alene. Jeg kjører deg hjem.
FØR JEG GIKK UT DØREN, SÅ JEG ÉN SISTE GANG PÅ ROSIE.
– Behold huset ditt. Behold festen din. Og behold alle som valgte deg.
Den kalde luften fylte lungene mine utenfor.
Jeg løsnet en grønn ballong fra postkassen og lot den stige opp.
Jeg sto og så på den mens den steg over hustakene.
– Denne er til deg, Nance. Ser du? Du skinner fortsatt.
Neil stilte seg ved siden av meg på fortauet.
– Takk for at du endelig fortalte sannheten, – sa jeg stille. – Ingenting forandrer det faktum at jeg begravde datteren min i dag … men i det minste trenger jeg ikke lenger å skylde på meg selv.
OG FOR FØRSTE GANG PÅ MANGE DAGER …
KUNNE JEG ENDELIG PUSTE IGJEN.
